Idealkroppen

av: Heidi Nakken

Et tvilsomt begrep, som har sin aktualitet i de fleste kulturer og tidsepoker.
For å få et nyttig perspektiv er det nødvendig å sette funksjon opp mot utseende. Paradoksalt nok blir utseende og funksjon ofte oppfattet som motsetninger.

Ofte oppstår det en konflikt mellom disse, da idealet opp gjennom tidene har blitt definert utfra utseendet. Idealet har endret seg, men har sjelden tatt hensyn til funksjon. Det er viktig å skille mellom hva kroppen kan yte hvis men legger vekt på funksjon, og hva den er i stand til å yte hvis den skal formes etter tidens idealer.

Hvem er det som skaper disse idealene, og hvordan kan de "komme unna" med å skape idealer som ligger så langt fra den funksjonelle normen?
Ofte er en ny trend en opposisjon eller protest, om du vil, mot den trenden som til en hver tid er regjerende. Siden disse ofte er et yterpunkt, må den nye trenden, som gjerne henvender seg til en annen generasjon eller et annet samfunnslag, også bli et yterpunkt, men i motsatt retning.

Hva er det som får hele grupper eller generasjoner til å legge funksjon og evnen til ytelse så lett på hylla for å følge en trend som skapes for dem? Ofte vil en protest mot trendbildet som vesen være at alle skal gjøre og kle seg slik de selv vil.
Dette vil skje til en viss grad, men innen for grupper og ikke på et personlig nivå. Mennesker har stor trang til samhørighet, og de son hører til samme gruppering i samfunnet, vil i hovedsak følge samme trend. Samtidig har kravet til funksjon blitt kraftig redusert etter hvert som den teknologiske utviklingen har gått fremover. Hodet er i dag viktigere enn kropp og fysikk for å overleve hverdagen.

Samtidig har kropp og utseende blitt en industri. Dette ligger det utrolig mange penger i, og mange vil prøve å komme seg opp og frem med dette som grunnlag. Det vil være i en slik industris egeninteresse å holde liv i trendene og videreutvikle disse.

Det eneste man kan si har vært en rød tråd opp gjennom tidene i alle trender er symmetri. Skal man si at det finnes et ideal, så er dette symmetrisk. Det har vært smale forbilder, og brede forbilder, men alle har vært symmetrisk på sin måte. Det som gjør at dagens ideal kanskje er verre enn mange andre, er at symmetrien i dag går ut fra det smaleste punktet.
Ting blir helt feil når man skal plukke bort for å oppnå ønsket effekt, fordi mange ting ikke lar seg plukke bort. Slik som hofte- og ribben. I dag blir idealene satt utfra klesstørrelser og vektskala.

Man må huske på at det er skjelettstrukturen til hver enkelt som bestemmer hvordan kroppen vil se ut.
Poenget er at det kan bli veldig bra utfra det utgangspunktet man har. Dette viser igjen problemet med klesstørrelsen som er laget utfra et unormalt smalt ideal.

Vi mener ikke å fremstille en slags "vær som du er" tanke, der man bare skal lene seg tilbake og la ting seile sin egen sjø. Det vi mener å si er at man må tilpasse sitt ideal utfra utgangspunktet, og trene for å gjøre dette best mulig.

Det finnes noen enkle forhold for å definere symmetri.
Det er selvfølgelig forskjell på hvordan man definerer symmetri for menn og kvinner, men også en del likheter.

i utgangspunktet kan man si at for en kvinne så bør omkretsen av brystkassen være sånn omtrent like stor som omkretsen av hoftene.
omkretsen av brystkassen måler man uten å ta med brystene, fordi selve brystet ikke består av muskelvev og har derfor ingen funksjon i bevegelsesapparatet.
Funksjonsmessig spiller det egentlig ingen rolle om brystene er små, eller store, fordi de virker like godt til det de skal brukes til, nemlig melkeproduksjon. Det er ingen sammenheng mellom størrelsen på brystet, og evnen til å produsere melk.

Selv om de ikke er særlig nyttige annet enn til amming, er jo brystene en meget vesentlig del av kvinnekropp og femininitet. Det er jo nettopp derfor kvinner som oftest er misfornøyde med dem. Her råder en viss symmetri. Det er som oftest slik at spinkle kvinner har små bryster, fyldige kvinner har større. Det er nemlig en ting brystene gjør i tillegg til å produsere melk, de lagrer fett. Altså, når man slanker seg, vil de bli mindre, og vil man ha naturlig større bryster, må man legge på seg. Selvfølgelig må man her ta høyde for individuelle ulikheter, men hos en stor majoritet, er det slik.


Man kan også forme brystene til en viss grad med å øke muskelmassen over brystkassen. Det er en noe komplisert prosess å nå denne muskulaturen med trening. Det kan selvfølgelig læres, men kan ofte være en møysommelig prosess. Kanskje kunne mange kvinner tjene på å jobbe litt med å like sine egne bryster.

På dette området, altså når det gjelder bryster, har jo også dagen kroppsideal fjernet seg bort fra det naturlige. Som sagt er det ikke naturlig med syltynne kvinner med store bryster. Dagens ideal er derfor ikke bare heldigvis utenfor de flestes potensial, men også fysiologisk feil. Det finnes jo genetiske unntak, men for å få mager kropp og digre pupper, må nok de fleste jukse litt. Det er synd, men vi har jo til alle tider gått på kompromiss med det som er sunt og forsvarlig for å komme så nært idealet som mulig.

Omkretsen av hoftene måler man over baken, fordi det er der mengden av muskelmasse er størst.
Likeledes bør omkretsen av begge lår, være omtrent like stor som omkretsen av hofter, eller brystkasse.
Dersom muskulaturen er riktig proporsjonert i låret, bør omkretsen være størst omtrent midt mellom kneledd og hofteledd, altså midt på låret.
Man måler altså omkretsen av låret der det er størst, og ganger med to.

Kvinnekroppen er altså funksjonsmessig symmetrisk når mengden av bein og muskulatur er omtrent like stor i overkropp, hofter og lår.
Når dette forholdet er omtrent likt, kan kroppen overføre kraft mellom over- og underkropp på en veldig effektiv måte.
Da er kroppen sterk, og har god beskyttelse mot belastning og skade.

Hva er problemet dersom disse forholdene avviker mye fra hverandre?
Hvis omkretsen rundt hoftene for eksempel er mye større enn omkretsen rundt lårene eller brystkassen. Da er det nok ikke baken som er for stor, det er mye mer sannsynlig at det er lårene som er for tynne, eller overkroppen som er for spinkel.

Hormonproduksjonen i kvinnekroppen gjør det veldig vanskelig å bygge opp og vedlikeholde muskulatur, dersom vi sammenligner med mannen.
Den kvinnelige hormonbalansen gjør at økning av muskulatur går veldig, veldig sakte.
Den gjør også at muskulatur svinner veldig fort, dersom den ikke vedlikeholdes kontinuerlig.

I tillegg er ikke kvinner så flinke til å spise nok mat, og riktig mat. Muskulatur forbruker enormt mye energi i forhold til annet kroppsvev, dersom man ikke spiser nok, og riktig mat, vil kroppen kvitte seg med muskulatur og begynne å lagre fett isteden.

På grunn av disse tingene, er sjansen for at en kvinnekropp skal ha for mye muskulatur noe sted nesten helt mikroskopisk.
Dersom muskelutviklingen i en kvinnekropp ikke er symmetrisk, er problemet nesten alltid at det er for lite muskulatur et sted, i forhold til et annet sted.

Hvor mange kvinner kjenner du, som har problemer med at de er alt for sterke?
Kjenner du noen kvinner som stadig ødelegger ting fordi de ikke har kontroll på styrken sin?
Har du mange venninner som nesten knekker ribbeina dine når de skal gi deg en klem?
Når så du sist en kvinne som kjørte bilen i grøfta og hoppet ut og lempet forhjulet inn på veien igjen?

Evnen til stor styrke og muskelutvikling er ikke vanlig hos kvinner, det er meget uvanlig og det har sin forklaring i hormonproduksjon og matvaner.
Mange typiske kvinnesykdommer har også sin opprinnelse i problemet med å vedlikeholde og utvikle muskulatur som skal beskytte mot skader og slitasje.

Dersom kvinnekroppen ikke er symmetrisk, er problemet ikke at den er for stor noe sted, problemet er heller at den er for liten et annet sted.

Den funksjonelle symmetrien til mannen er litt annerledes enn hos kvinnen.
Vi kan se det ved å sammenligne skjelettstrukturen.
Forskjellen i skjelettstruktur er ikke absolutt, vi snakker heller om en statistisk forskjell.
Når man sier at menn har bredere skuldre og smalere hofter enn kvinner, betyr det ikke at dette alltid er riktig for alle individer.
Det finnes mange kvinner som har brede skuldre og smale hofter, akkurat som det finnes menn som har smalere skuldre og bredere hofter.
Men i gjennomsnitt, kan vi si at påstanden alltid er riktig, det er et karakteristisk trekk.


På bakgrunn av dette kan vi si at det mannlige bekkenet har et litt annet høyde x bredde forhold enn det kvinnelige.
Litt forenklet kan man si at det mannlige bekkenet er høyere og smalere, mens det kvinnelige bekkenet er bredere og lavere i forhold til seg selv.

Proporsjonalt vil også den mannlige kroppen være litt annerledes enn kvinnekroppen.
Større styrke og muskelutvikling i overkroppen, kraftigere korsrygg og mage, gir derfor inntrykk av smalere hofter.
Det er dette som skaper de karakteristiske forskjellene i proporsjonene mellom manns- og kvinnekroppen.

Hvis mannen skal ha mulighet til å utnytte muskelutviklingen i overkroppen, er det en fordel at bekkenpartiet er mer kompakt og litt mindre bevegelig , enn hos kvinnen, samt at muskelutviklingen rundt livet er større.
Dette sikrer at kraftfordelingen mellom over- og underkropp blir effektiv.
Stor muskelutvikling i overkropp og ben, krever at midtpartiet på kroppen må være stabilt og kraftig, slik at utveksling av kraft, mellom over- og underkropp, kan foregå uhindret.

I og med at styrken og muskelutviklingen hos mannen er funksjonsmessig forskjellig fra kvinnen, kan vi også ha et annet forhold i proporsjonene i mannskroppen.
Et utgangspunkt, er for eksempel at omkretsen av legg, overarm og hals, skal stå i et visst likeverdig forhold til hverandre.
Det bør være noenlunde samme styrke og muskelutvikling på disse stedene, for at styrken skal være balansert og fordelt på en effektiv måte.

Siden kvinner fordeler sin styrke på en annen måte, kan vi ikke si at det samme forholdet gjelder for dem.
Mindre styrke og muskelutvikling i overkroppen, tilsier at hals og overarm, ikke behøver å ha det samme forhold til omkretsen av leggen.

Mannen har større mulighet til å utvikle effekt og kraft, men får til gjengjeld mindre bevegelighet og smidighet, enn kvinnen.

De forskjellige proporsjonene mellom kjønnene, gir derfor forskjellige muligheter og egenskaper.
Vil man ha en ting, må man ofte gi avkall på noe annet. Det er jo slik med alt i grunnen, også med kroppen og dens funksjonsmessige styrker og svakheter. Oftest må vi velge, hva vi til enhver tid har mest bruk for.
Hvilke funksjoner skal vi prioritere å utvikle og styrke, i forhold til hva vi trenger i hverdagen og jobben?
Hvilke krav må vi til enhver tid sørge for at kroppen er i stand til å oppfylle, for at livet skal være så bra som mulig?

På en måte er det slik med idealkroppen også.
Hvis man tar utgangspunkt i de grunnleggende forutsetningene for symmetri og prøver å tilpasse det til sin egen kropp, så vil man se hvordan man selv vil se mest mulig "ideell" ut. Grunnlaget for dette idealet, vil selvfølgelig være, hvordan man selv i utgangspunktet er skapt, så prøver man med målrettet trening å gjøre dette grunnlaget så symmetrisk som mulig. Da vil man se velproporsjonert og symmetrisk ut og man er så nært sin egen idealkropp som det er mulig å komme.

Idealkroppen, som begrep, er i grunnen bare meningsfull for hver enkelt av oss, på våre egne premisser og utfra hva vi selv mener er fint og bra.
Det er ikke andre som skal definere vårt eget ideal, det er vi selv, som bestemmer hva som er ideelt for oss selv.

Det er selvfølgelig betenkelig at samfunnsmekanismene prøver å påvirke oss med hensyn til hvordan, og hva vi skal synes om vår egen kropp.
Men slik vil det alltid være, det er vårt eget ansvar å ikke la oss påvirke, ved å vite selv og ha egne meninger om hva vi selv synes er bra og fint for oss selv.

Det er jo ikke bare når det gjelder kroppen, at en slik påvirkning er konstant tilstede. Vi er hele tiden utsatt for påvirkning om hva vi skal tro og synes og mene om alt mulig, fra barneoppdragelse og politikk, til hvilken tannkrem, eller tampong, som er riktig og korrekt for at vi skal være lykkelige, samvittighetsfulle og veltilpassede individer og kvinner.

Kroppstyranniet er ikke det eneste problemet som bør ha litt fokus, det mentale tyranniet er på mange måter en like stor, og kanskje mer gjennomgripende fornærmelse mot enkeltindividet.
Det er et overtramp å prøve å fortelle og påvirke mennesker med hensyn til hvordan kroppen deres bør se ut, i forhold til hva som er den allment aksepterte idealkroppen.

Men det er kanskje et like stort overtramp, å prøve og påvirke og diktere, hva andre mennesker skal, tenke, føle og mene om alt som skjer i livet deres til enhver tid.Det mentale tyranniet bør ikke reklamebransjen få skylden for, isteden for dem, har vi profesjonelle opinionsdannere og politiske værhaner, i skjønn forening med offentlige utvalg og pressgrupperinger.

Så til slutt. Idealkroppen er den du selv definerer med utgangspunkt i de proporsjoner man har fra naturen av. Symmetri er et ideal, det er også funksjon. Det samme gjelder for din mentale identitet. Man skal ikke ta for gitt det noen andre måtte mene uten å gjøre seg egne tanker om det. Det viktigste er at man tenker selv, og på det grunnlaget gjør seg opp en mening om hva som er ens eget ideal. Det har faktisk andre bare med å akseptere.